Er du på utkikk etter en ny PC? Lurer du på hvor mye RAM og hvilken prosessor du trenger? Denne artikkelen vil gi deg svar på disse spørsmålene og hjelpe deg med å velge en PC som passer best til deg.
Innholdsfortegnelse
Er du på utkikk etter en ny PC, kan det være forvirrende å navigere gjennom ulike spesifikasjoner og fagsjargong på internett. Spørsmål som omhandler skjermoppløsning, prosessorvalg og RAM-størrelse kan virke overveldende. Denne artikkelen tar sikte på å gi deg svar på de viktigste spørsmålene og hjelpe deg med å velge en PC som passer best til dine behov.
Hvor mye RAM trenger egentlig en PC?
RAM, eller Random Access Memory, er PC-ens korttidsminne hvor aktiv data fra programmer og systemprosesser lagres mens PC-en er i bruk. Det er viktig å merke seg at RAM er forskjellig fra lagringsplassen på harddisken. For de fleste brukere er 8 gigabytes (GB) med RAM mer enn tilstrekkelig. Dersom du ofte multitasker med flere applikasjoner åpne samtidig, jobber med store regneark eller driver med videoredigering, kan det være lurt å velge en PC med 16 GB RAM.
Må PC-en ha den kraftigste prosessoren for å fungere optimalt?
Prosessoren i PC-en kan sammenlignes med motorkraften i en bil. Selv om en liten motor kan få deg fra A til B, vil du trenge mer kraft hvis du skal trekke tunge lass. For de fleste brukere vil en PC med Intel Core i5-prosessor være tilstrekkelig. Dersom du ikke har behov for å jobbe med tunge oppgaver som avansert regneark eller videoredigering, er det unødvendig å betale ekstra for en i7-prosessor.
Se også
Hvor stor forskjell er det på skjermkvaliteten med Ultra HD og 4K?
Skjermkvaliteten avhenger av bruksområdet og budsjettet ditt. For de fleste er en skjermoppløsning på minimum 1920x1080, også kjent som full HD, tilstrekkelig. Det dyreste alternativet er ikke alltid det beste. Når du velger skjermkvalitet, er det viktig å vurdere dine spesifikke behov.
Oppsummeringsvis:
- 8 GB RAM er tilstrekkelig for de fleste brukere, mens 16 GB anbefales for de som jobber med tunge oppgaver.
- En Intel Core i5-prosessor er vanligvis tilstrekkelig for vanlig bruk, med mindre du har spesifikke behov som krever en kraftigere prosessor.
- Skjermoppløsningen bør være minimum 1920x1080 (full HD), men valget av skjermkvalitet avhenger av dine behov.
Det er viktig å finne den rette balansen mellom pris og hva du faktisk skal bruke PC-en til. Med riktig mengde RAM, passende prosessor og en skjermoppløsning som er tilpasset dine behov, kan du velge en PC som gir deg den beste opplevelsen.
Hva vil Wiki fortelle oss?
Et platelager eller en harddisk (engelsk: hard disk, forkortet HD, eller hard disk drive, HDD) er et lagringsmedium for binært kodet informasjon på hurtig roterende platelagerskiver. Skivene er dekket av et tynt ferromagnetisk lag der informasjonen lagres som remanens. Denne er ikke flyktig, slik at innholdet blir stående også når platelageret ikke er i drift.
I motsetning til sekvensielle lagringsmedier som magnetbånd eller hullstrimler er det ikke nødvendig å søke lineært for å finne ønsket data, derfor regnes platelageret som et valgfritt adresserbart medium (engelsk: random access).
Opprinnelig hadde de fleste datamaskiner platelager som bakgrunnslager. I nyere tid har det også kommet flashminner med høy lagerkapasitet på markedet. Flashminner med de samme tilkoplingene som vanlige platelager betegnes som SSD-lager, disse blir ofte også kalt platelager for enkelhets skyld.
4. september 1956 introduserte IBM sitt første platelager, IBM 350. Platelageret bestod av 50 plater der hver plate var 24″ i diameter – med en kapasitet på 5 megabyte, noe som var mye på den tiden. Hele enheten veide 1,2 tonn. Den ble ikke solgt, men utleid for 650 dollar/måned. I 1981 kom de første lagringsenhetene for personlige datamaskiner, da med en kapasitet rundt 5 megabyte. I dag leveres ordinære hjemmemaskiner med platelager med kapasitet opp mot flere terabyte.
Et platelager består av flere plater med én eller to brukbare sider. På hver plate er det et antall spor, som igjen er delt inn i sektorer. Hver sektor kan lagre et visst antall bytes, vanligvis 512. Lagringskapasitet = antall plater * sider * spor * sektorer * byte per sektor. Kapasiteten til platelager ble opprinnelig angitt i megabyte. Rundt 1997 gikk man over til å angi gigabyte, og omtrent siden 2008 har også terabyte blitt brukelig. Det har vist seg at kapasiteten har blitt fordoblet i løpet av ca. 16 måneder.
Det er relativt tidkrevende å lese og skrive informasjon til et platelager, dette kan være en flaskehals når man behandler større mengder data. Dette er svært merkbart på en vanlig PC når minnet er overbelastet slik at datamaskinen stadig må hente informasjon fra harddiskens sidevekslingsfil. De viktigste faktorene for diskers aksesstid er flyttingen av diskhodet (søketid), den tiden det tar for platen å rotere slik at første ønskede sektor er under diskhodet (rotasjonsforsinkelsen) og den tiden det tar å kjøre alle ønskede data under diskhodet (overføringstiden). Aksesstid = søketid + midlere rotasjonsforsinkelse + overføringstid. Søketid avhenger av produsentens spesifikasjoner. Midlere rotasjonsforsinkelse er tiden det tar for platen å rotere en halv runde. Overføringstiden avhenger av hvor mye data som skal behandles og hvordan den er organisert på disken. En operasjon tar vesentlig lengre tid hvis dataene som leses er spredt tilfeldig utover enn hvis dataene ligger etter hverandre fellestilrørende, så derfor er defragmentasjon viktig.
Et platelager består av to deler; én elektronisk og én mekanisk. Den mekaniske delen består av et sett med plater i et støvtett miljø. Platesettet består av en eller flere plater som er montert på en roterende spindel, denne drives av en elektromotor. Et sett med kombinerte lese- og skrivehoder sitter på en styrt arm som kan bevege seg langs overflaten av platene for å skrive og lese informasjonen som er lagret på dem på ønsket sted.
Den elektroniske delen styrer den mekaniske delen, og er det primære mellomleddet mellom resten av datamaskinen og selve lese- og lagringsforholdet. Elektronikken tar seg av følgende:
Når datamaskinen spør om å få en gitt mengde informasjon fra platelageret, blir denne forespørselen først sendt til styringsenheten i platelageret. Styringsenheten oversetter de logiske koordinatene den mottar og oversetter dem til de faktiske koordinatene på platelageret. Så styrer den «armene» – hvor «hodene» ligger – til de ulike koordinatene, leser informasjonen og returnerer det. En enhet i elektronikken setter så sammen de ulike bitene av informasjon, som ikke nødvendigvis er lest i samme rekkefølge som de ble forespurt, og sender dem videre i riktig rekkefølge.
De fleste platelagre i dag har hurtigminne, såkalt «cache», som fungerer som en buffer. Meningen med hurtigminnet er at den siste informasjonen som ble skrevet til platelageret skal være raskt tilgjengelig, slik at overføringstiden blir minst mulig.
Det finnes også platelagre med flashminne. Selv om flashminnet er betydelig langsommere enn vanlig internminne, er platelagre med flashminne fremdeles mye raskere enn mekaniske platelagre. Det er først og fremst en vesentlig raskere tilgangstid som gjør at disse platelagrene brukes, og de benyttes også i en del miljøer hvor platelagrene er utsatt for mekaniske belastninger, som for eksempel vibrasjoner eller slag. Lagringskapasiteten til et slikt flashminne er ofte svært begrenset i forhold til vanlige platelagre, men har den fordelen at informasjonen ikke går tapt når strømmen slås av.
Det er også produsert en del platelagre hvor mengden hurtigminne er vesentlig større enn normalt, ofte med flashminne for å supplere det vanlige hurtigminnet. Styringsenheten til platelageret kan da velge hvor den vil hente informasjonen, fra flashminnet eller fra platelageret. Da blir det ofte brukt avanserte algoritmer for å avgjøre hvor det er optimalt å lagre informasjonen, og i noen tilfeller kan styringsenheten gis hint om hvor den bør lagre bestemte filer. Slik manipulering vil skje uten at brukeren trenger å gjøre noe.
Platelagrenes forbindelse – «interface» – til hovedkortet, er basert på kabler. ST-506 og ESDI er tidlige standarder. Interfacestandarden sier ingen ting om platelageret sitt faktiske ytelse. Et ATA100 platelager kan vise seg å være mye raskere enn et ATA133 platelager. Det er den mekaniske delen som bestemmer lese-/skrivehastigheten.
Opprinnelig har man brukt IDE-grensesnittet, men med innføringen av SATA-standarden 2003 endret man samtidig utseende på kablene, slik at de ble langt smalere, noe som er viktig i forhold til den begrensede plassen i kabinettet og behovet for god luftsirkulasjon. For løsninger hvor større hastigheter ble krevet, ble SCSI-grensesnittet benyttet, på grunn av utvikling av alternative standarder etter hvert utelukkende for tjenere. For eksterne platelagre benyttes gjerne USB- eller Firewire-grensesnittene. Disse er også alltid IDE eller S-ATA disk som er satt inni et kabinett der en respektiv IDE- eller S-ATA-kontroller kommuniserer med maskinen på USB eller Firewire porten. En slik disk kan taes ut av diskkabinettet og settes i hvilken som helst respektiv kontroller. Dette er det samme prinsippet som at den interne IDE- eller S-ATA-kontrolleren i en datamaskin kommuniserer på maskinen sin PCI-buss istedenfor USB- eller Firewire-bussen.
Den opprinnelige versjonen av SATA fra 2003 spesifiserte en overføringshastighet på 1,5 Gbit/s, SATA 3.0 som ble offentliggjort 2008 spesifisere 6 Gbit/s. SATA 3.2 (SATA Express) med 8 eller 16 Gbit/s (avhengig av konfigurasjon) ble publisert i august 2013. Alle revisjonene er bakoverkompatibel. De nyere revisjonene har gjort det mulig å forbedre kvaliteten på for eksempel strømming av video. Også SSD-lagringsmediene, som baserer seg på halvledende flash-minne har dradd nytte av SATAs videreutvikling. De nye SSD-lagringsmediene forventes å ta over mange anvendelsesområder for dagens platelagre. De har ingen bevegelige deler, er generelt raskere, og bruker svært lite strøm.
