Oppdag om "e-post" og "e-mail" er det samme gjennom denne artikkelen. Utforsk deres historie og bruk, og få tips om hvordan du kan skrive og håndtere e-post.
Innholdsfortegnelse
Denne artikkelen tar for seg spørsmålet om hvorvidt "e-post" og "e-mail" er det samme, og utforsker deres historie og bruk i norske og engelske språk. Vi vil også se på hvordan man bør skrive og håndtere e-post, samt gi tips om hvordan man kan unngå uønsket e-post.
Bakgrunn
Det har vært en debatt om hvorvidt man skal bruke "mail" eller "e-post" som betegnelse for elektronisk post på norsk. Noen foretrekker å bruke "mail" da det virker mer naturlig på norsk, mens andre mener at "e-post" er den korrekte betegnelsen.
I 1995 ble "e-post" vedtatt som det offisielle norske ordet for elektronisk post. Det hadde vært ønskelig for noen å bruke "e-brev" eller "skjermbrev" for å være mer i tråd med tradisjonell post, men disse alternativene har ikke fått fotfeste. Derfor er det fortsatt vanlig å bruke "e-post" i alle former som "e-posten", "e-poster" og "e-postene".
På engelsk har "mail" også blitt utbredt, og man bruker nå "email(s)" som en tellelig form. "E-post", forkortelse for elektronisk post, er en fellesbetegnelse for digital meldingsformidling som har sin opprinnelse fra de første datamaskinene på 1960-tallet.
Historie
Utviklingen av digitale nettverk, spesielt ARPAnet som senere ble til Internett, åpnet opp for e-post som en ny form for kommunikasjon. Før Internettet ble allment tilgjengelig, ble e-post utvekslet over telefonlinjer og modem via systemet Unix og UUCP-programvaren. Dette uformelle nettverket, kalt UUCPNET, var basert på frivillighet og tillot e-post å bli sendt over lange avstander.
Mot slutten av 1900-tallet ble e-post mer tilgjengelig for individuelle brukere, og med introduksjonen av ulike datanett ble det globalt. Ved årsskiftet 2022/2023 ble verdens e-posttrafikk estimert til 333.2 milliarder meldinger per dag.
Se også
Forskjellen mellom e-post og mail
På norsk er det ikke galt å bruke "mail" i stedet for "e-post", men "e-post" er den korrekte formen. Begge ordene er likegyldige når det gjelder betydning og kan brukes om hverandre.
På engelsk er "mail" blitt en vanlig betegnelse for e-post, og begrepet "email(s)" brukes også. Det kan variere fra person til person og region til region om man foretrekker å bruke "mail" eller "email".
Hvordan skrive e-post
På norsk er skrivemåten "e-post" med bindestrek vedtatt av Språkrådet. Skrivemåten "epost" er ikke korrekt. Når man skriver en e-post, bør man følge vanlige regler for høflighet og korrekthet. Åpne e-posten med en høflig hilsen og avslutt med en vennlig hilsen. Bruk komplette setninger og vanlige høflighetsfraser for å fremstå hyggelig.
Hvordan håndtere e-post
Når man skal sende en e-post til flere mottakere som ikke bør se hverandre, kan man benytte seg av blindkopi-feltet (BCC). Dette skjuler adressene for mottakerne. Dersom e-postklienten ikke tillater tomme "Til"-felter, kan man sette inn sin egen adresse.
Når man mottar e-post, bør man lese og svare på dem i en e-postleser som f.eks. Microsoft Outlook eller Apples Mail. Det er viktig å være oppmerksom på at uønsket e-post, ofte kalt spam, kan være farlig. Man bør derfor være forsiktig med å åpne vedlegg eller klikke på ukjente lenker i e-poster.
Se også
Oppfølging av e-post
Dersom man ønsker å skrive en oppfølgingsmail, bør man være tydelig i emnefeltet for å indikere at det er en oppfølging. Man bør også være kortfattet i selve meldingen og tydelig formulere hva man ønsker å oppnå med oppfølgingen.
Oppsummering
I denne artikkelen har vi sett på spørsmålet om hvorvidt "e-post" og "e-mail" er det samme. På norsk er "e-post" det offisielle ordet, men "mail" kan også brukes. På engelsk er "mail" og "email" begge vanlige betegnelser for e-post. Vi har også sett på hvordan man bør skrive og håndtere e-post, samt gitt tips om hvordan man kan unngå uønsket e-post.
Hva vil Wiki fortelle oss?
E-post, forkortelse for elektronisk post, også kalt e-mail etter engelsk, er en fellesbetegnelse på digital meldingsformidling med opprinnelse tilbake til første generasjons interaktive datamaskiner og amerikanske MIT i 1965. Behovet for formidling og utveksling av meldinger, rapporter, system-nyheter, erfaringer og mer mellom brukerne oppsto da datamaskinene ble tilgjengelige via terminaler og for flere brukere samtidig (interaktive flerbruker- eller tidsdelings-systemer). Den første kjente implementasjonen av e-post ble laget av amerikaneren Tom Van Vleck for operativsystemet CTSS. I de påfølgende årene fikk de fleste interaktive datasystemer støtte for enkel, lokal e-post med varierende funksjonalitet. Meldingsutvekslingen var begrenset til brukere på samme maskin. Med tilgjengeligheten av ulike datanett vokste e-post først ut av enkelt-maskiner, så ut av virksomheter og institusjoner, og ble til slutt global.
Roy Tomlinsons todelte format for e-postadresser lever i beste velgående over 50 år senere. Betydningen har imidlertid utviklet seg fra den opprinnelig veldig bokstavelige bruker@maskin – for eksempel petter@uiovax – til den langt mer generiske postkasse@domene. Begge sider av '@'-tegnet er symbolske navn (identifikatorer) som kan 'mappes' (oversettes) av digitale postkontorer (MTAer, Mail Transfer Agent) i leveransekjeden. For eksempel kan [email protected] ende opp som [email protected], gjerne etter flere omskrivinger underveis. Introduksjonen av domene-baserte Internett-adresser (DNS) i 1983, forsterket denne frikoblingen. Denne dynamikken ble vesentlig for å håndtere mange av utfordringene e-post har møtt underveis. For eksempel kan e-post enkelt og usynlig for brukerne rutes via spam-kontroll og virus-sjekk.
E-post med gyldige avsender- og mottaker-adresser leveres til slutt til én eller flere digitale postkasser. Før PC-alderen var dette en postkasse på brukerens hovedmaskin, noen ganger videresendt én eller flere ganger via bruker- eller system-innstillinger. Med personlige datamaskiner endret dette seg. Brukerne ønsket e-post på 'sin' maskin. Imidlertid var PCer i første omgang isolerte, med sporadisk og kortvarig Internett-tilgang via modem, senere ISDN. Utfordringen ble løst ved at brukerne fikk såkalte e-post kontoer, bruker-kontoer på Internett-tilkoblede maskiner som i mange tilfeller ikke hadde annen funksjon enn å motta e-post. For å 'tømme' (eller kopiere) meldinger fra denne kontoen til brukerens PC, ble POP, Post Office Protocol, introdusert i 1984. Året etter ble den utvidet til POP2 og til slutt POP3 i 1988.
Ved årtusenskiftet var brukerne blitt mer mobile, benyttet flere klienter hver dag og bindingen mellom PC (eller annen bruker-klient) og e-post ble upraktisk. Samtidig var sporadiske forbindelser i ferd med å bli borte, til fordel for alltid-på-nett. Det ble hensiktsmessig å flytte ikke bare postkassen, men arkiver og annet relatert til e-post, tilbake til én server, en enkel alt-på-ett-sted tankegang som ble forsterket med Cloud-utviklingen fra 2008. IMAP-protokollen, som startet sitt liv i 1991, sto klar til å ta denne oppgaven og ble tilpasset sin nye rolle med RFC 3501 i 2003. IMAP er oppdatert en rekke ganger siden, blant annet med sikkerhets-, autentiserings- og krypterings-mekanismer og er dominant som aksess-protokoll for e-post i 2023. Den støttes av alle moderne epost-klienter.
Spam, også kjent som søppelpost eller 'uønsket e-post', har historie tilbake til 1978 da en kreativ selger hos datamaskin-leverandøren Digital Equipment Corporation (DEC) tok seg til rette og sendte en 'hyggelig' påminnelse om sine produkters fortreffelighet til alle brukere på en kundes maskin. Frem til slutten av 1980-tallet var Spam en irritasjon mer enn et problem, og besto i hovedsak markedsføring. Da begynte imidlertid mengden å bli plagsom og innholdet tiltagende grovt (pornografisk) at tiltak måtte til. Filtrering basert på svartelister og innholdssøk ble alminnelige på 90-tallet, og bremset, men stoppet ikke mengden. Lovgivere, aller først i California, forsøkte seg, men bare for å oppdage at Internettet hadde gjort verden til en global, digital 'landsby'. Spammere flyttet til land der ingen kunne ta dem og fortsatt ufortrødent. Enda mer alvorlig ble det da Spam ble distribusjonsmekanisme for virus og utnyttet brukervennlige, men høyst risikable mekanismer.
